Minneord Steinar Leif Wøien, Æresmedlem i Princess klubben

Æresmedlem i Princess klubben, æresmedlem i Tønsberg Seilforening, Steinar Wøien døde 7 oktober, 87 år gammel. Vi har seilt sammen i over38 år,

IF, Yngling, Snipe og Princess. Jeg spurte meg av og til hvorfor er det alltid like spennende å sette seg i en seilbåt sammen med Steinar. Jo han var den fødte

Kaptein – en man bare adlød med glede. Fra første stund i båten glemte vi verden rundt oss. Da var det bare seiling som gjaldt og Steinar var en detaljist.

Før start kastet han et eple ut i vannet. Det gjelder å sjekke strømmen, ikke bare å vite hvor vinden kommer fra.

 Han utstrålte seilerglede og skapte et team om bord. Sjøen, vinden og bølgene ga oss en ro og konsentrasjon og vi ble mer og mer samkjørte. Når det var mannskapsregatta byttet vi roller. Jeg satt og ropte til Steinar akkurat de samme som han ropte til meg i utallige regattaer. Vi ble som ekko av hverandre og smilte av det begge to.

I mange år hadde vi gleden av å ha med Reidun, hans kone om bord. Da fikk jeg et lite forvarsel om vi kom til å vinne eller ikke. Når Reidun sa: I dag kjørte Steinar på gult i veikryssene flere ganger. Da visste vi at han var aggressiv og konsentrert og det ble som regel seier.

Steinar hadde ikke bare en praktisk tilnærming til seiling. Han var også belest. Fikk han ikke fart i båten leste han seg opp i bøker om trimming og regatta strategi og vips var vi oppe i teten igjen.

På Fjærholmen var Wøien et begrep. Av og til blir jeg spurt om hva jeg seiler. Da svarte jeg bare at jeg seiler med Steinar Wøien og responsen er alltid beundrende nikk, underforstått: Jo han kan seile.

Steinar tilbrakte i barneårene somrene  i Bundefjorden og opplevde der sine første seilturer i en rosjekte med hjemmelagd seil. Jeg fant aldri ut om det var ullteppe eller laken han hadde fått av sin bestemor.

I Snipen monterte han sin egen oppfinnelse og ga den navnet «senilstropp». Ingen andre hadde det ( de var yngre) Det var en tauslynge som vi brukte som stigetrinn for å komme opp i båten etter kullseilinger.

Steinar hadde et håp om at Snipe skulle bli en stor klasse på Fjærholmen. Noe den aldri ble. Da ble Princess en naturlig båt å velge isteden og han ble raskt valgt til formann i klubben. Da var det om å gjøre å få minst 20 båter samlet til  norgesmesterskap , som han vant 2 ganger.

Steinar var nøktern, sparsommelig og for dem som tror at han var helt asketisk kan jeg imidlertid røpe. Før større regattaer var båten full av firkløver og Kvikk Lunsj. Sjokolade mente Steinar, må til for å holde konsentrasjonen på topp.

Alderen kom til oss begge to, men med seiling gjør det ingen ting. Steinar fant stadig et nytt ungt mannskap som kunne skli på dekk og utføre de tyngste oppgavene.

Men senere uttalte en av dem: « de snakket jo neste ikke, alt bare skjedde» og da er det ikke lett å være utrent mannskap om bord.

Steinar var bestemt – noe sta – trygg i sine avgjørelser- både som lege og rormann -ingen vingling.

Han ble skjørere. Fikk en infeksjon som ga forvirring som utviklet seg til demens. Han fikk plass på Nes alders og sykehjem og hadde båthavnen like nedenfor, men som Steinar uttrykte på spasertur dit. «Det er ingen ordentlig båthavn, det mangler seilbåter der.

Steinar utstrålte en genuin seiler glede og viste oss hva seiler glede er. Denne gleden må vi ta med oss videre hver gang vi tenker på ham .

Niels Espeland